Jeg har hele tiden sagt at jeg skal være 100% ærlig rundt graviditeten min her på bloggen. Det er nok av kommende mammaer der ute som maler ting roserødt og synes at alt er så fint og flott. Og det er fint, jeg synes bare det er viktig å vise at ikke alle har det sånn!
Å bli mamma kan være tøft! Både under og etter graviditet! Det er mye som skjer i kroppen, det er mye som skjer i hode. Og selv om det er helt magisk å bli mor, så er det ikke bare hashtagg #love, enhjørninger og regnbuer!
Fint og flott har jeg jo egentlig hatt det ganske lenge nå. I den forstand at jeg hverken har merket så mye til denne graviditeten (joda kulen blir stadig større den) og ikke har jeg hatt så mye tid til å tenke eller planlegge tiden som straks venter oss! Nope, vi har fremdeles ikke kjøpt hverken det ene eller det andre, men svigermor har informert meg om at vi har alt av klær til lillegutt 😉
- trimester var et lite mareritt i forhold til kvalme. 2. trimester gikk som en drøm, men nå som vi nærmer oss oppløpssiden har kroppen min tydeligvis begynt å få nok.
Det er snart ti år siden min første graviditet, som endte i et haste keisersnitt – fem uker før termin. Sett i bakspeilet burde jeg kanskje ikke vært så overrasket over at det skjedde. Men det var min første graviditet og jeg kjente hverken kroppen min eller signalene den prøvde å sende meg så godt.
Jeg har ikke vært redd for en for tidlig fødsel denne gangen, ikke før nå. Graviditetene har vært så forskjellige som det kan gå ann å bli, og det har virket som at lillegutt har hatt det alt for godt der inne. I går endret alt seg fra det ene øyeblikket til det andre.
Høres dramatisk ut, men for en som stort sett har hatt det greit med å være to i en kropp så var det også det.
Kvelden før hadde jeg lagt meg med murringer i korsryggen og urolige ben. Så klart vet jeg at dette er tegn å holde øyet med, men jeg bærer tross alt 5-8 kg ekstra foran på kroppen hele dagen, så så unaturlig var det heller ikke. Men da jeg våknet var det verre og etterhvert som formiddagen skred frem hadde det endret seg fra vond murring til stikkende smerter, faktisk så ille at jeg tilslutt kastet opp.
Smertene kom etterhvert med jevne mellomrom og mellom jagene hadde jeg enten vonde kynnere eller en baby som gikk helt amok i magen. Tilslutt ga jeg opp og ringte barsel.
Etter fire timer på barsel kunne de heldigvis forsikre meg om to ting:
- Fødselen var ikke i gang.
- Lillegutt har det bra. Økt aktivitet er ikke unormalt når mor har vondt.
Men først etter dobbel dose smertestillende ga de værste toppene seg, og hva som er årsaken til kynnerne og den vonde ryggen er ennå uvisst. Formen har i alle fall gått fra topp til bund på et lite døgn, og jeg har igjen fått fornyet respekt for de som på en eller annen måte lever med en kropp som ikke fungerer som den skal. Det er rett og slett umulig å sette seg inn i før man opplever det selv.
Så nå går jeg nå her, og prøver å ikke gjøre samme tingen for lenge om gangen. Ikke stå for lenge, ikke gå for lenge, ikke sitte for lenge. Trening har vært ganske fraværende under flytte perioden, men jeg skal finne frem yogamatta igjen i kveld. Bevegelse, tøy og bøy er alltid bra for en vond kropp, så får vi krysse fingre og tær for at det er forbigående, og at han holder seg der inne frem til termin.
Smil
Desiree
❤️